Hei Igjenn, Phillip…

vell… fant ut jeg skulle skrive her igjenn. jeg vet ikke hvorfor og jeg vet ikke hva, men en ting vet jeg: At jeg ikke vet. mye har skjedd siden fredag 13 så jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

som de fleste vet snør det mye i flekkefjord og det er ikke alltid like lett og holde seg på bena, uventede snøballkriger kommer i de fleste varianter og noen ganger kan det være vanskelig å komme seg både frem og tilbake. sånn er vell følelsene til de fleste; litt småfall her og der, overaskelser og noen problemer som ikke er så lette og komme seg ut av. så hvis jeg skal beskrive mine følelser på samme måten…. se for deg en bakke (lett… ja den går neddover, så da betyr det at jeg ikke har hatt det serlig lett) vanligvis ville vanlige folk gått ned denne bakken meget forsiktig, tenk på at den er dekket av snø og speil glatt, de ville vell ikke at nedturen deres skulle bli verre en den allereda var lagt opp til.
men JEG er da verken smart eller normal…ok i visse tilfeller er jeg smart men det er ikke så ofte… så på min lille ferd finner selvtillitten min ut at “å gå, det er jo det samme som å trene… det er ikke Susanne sin greie” så i den siste uke har jeg ikke gått nedover den bratte bakken dekket av snø, neida, jeg farer ned på rattkjelke!!

Men selvfølgelig har det ikke bare vert nedturer heller. noen små høydepunkter har det jo vert, sleng inn små toppene i min bakke så får du noen perfekte hopp:D dette er jo gøy, man flyr jo ett lite stykke… det er bare et problem.. det gjør så sykt vondt å lande igjenn:S

det verste jeg har gjort den siste uken er å gi opp en venn, en venn som ikke bare var en venn men en av de beste. Det svir langt inni hjertet enda, og jeg er egentlig litt stolt over at jeg enda ikke har ringt deg, kansje det har noe med å gjøre at jeg slettet mobilnummeret ditt med en gang jeg kom inn døren fra våres siste møte. jeg vil ikke plage deg meg oppførselen min som jeg vet sårer deg…

jeg vet ikke hva mer jeg skal si. tankene min vil dere ikke høre, Den mørke skummle tanken som rammer de fleste av og til, den som gjennomfører sitt oppdrag hos noen men ikke alle. den familie og venner frykter mest. den som er din verste fiende og samtidig den du vil rømme fra allt med, din beste venn. min Phillip…

en venn sa til meg en gang: “susanne, når du føler deg nedenfor og alt går deg imot still deg forran speilet jeg vet du har på rommet å se på deg selv nøye, men ikke bare se på deg selv utenpå, se deg selv inn i øynene å se deg selv på innsiden! du er ei fantastisk jente, jeg ble forelsket i deg med en gang jeg så deg omtrent, men enda mer forelsket ble jeg i deg da vi ble kjennt. dette vet du.”

så i dag valgte jeg å ta dette til meg… jeg ser meg selv i speilet og ser ei jentesom jeg selv syns er rett fremm stygg. jeg hater utseendet mitt. så kom jeg på… “se inni deg selv” joda kansje det hjelper tenkte jeg høyt. da begynnte jeg å gråte. jeg strekker bare ikke til. jeg møtte min “betatthet” fra fredag 13 og så på ham og tenkte “han er for god for meg!” dette kom jeg på da jeg så meg selv i speilet… åssen skel jeg få meg en type når jeg bare snur meg etter de som er for gode, for omtenksomme og for u-oppnåelige for lille meg?

på samme måte som “hvordan skal jeg få meg dame når jeg er ute med ex-en?” denne settngen fikk jeg også høre denne uka. av en jeg så på som min beste venn i byen. han er nevnt lengre oppe i teksten og. denne setningen fra din munn og med mer ærlighet enn jeg forventet i en sånn setning slo meg totalt ut. jeg ville bare legge meg langflat i snøen og gråte til jeg tørket ut. ikke på grunn av selve meningen av setningen, men sannheten av at DU, ikke alle de andre, men du ser på meg som “ex-en”
det svir litt når den i kommunen du stoler mest på, har fortalt det aller meste til, gråter med og ler med, din omtrent beste venn i hele landet ser på deg og snakker om deg som “ex-en”.

men nå har jeg jo phillip… nå skal jeg ligge i hans armer og gråte meg i søvn… igjenn…