etter dagens store krangel med mamma (som dreide seg om så å si ingenting) var jeg temmelig langt nede, kan man si. men da jeg gråtende sprang ut av døren hjemme og ned på skolen, iført en sort halvlang kjole og ingen sko, ringte jeg den personen som alltid er i nerheten for å hjelpe meg opp selv om leg er aldri så langt nede. vi kjørte langt utav byen og jeg fikk gråte på din skulder, du aner ikke hvor mye du betyr for meg. da du hadde latt meg gråte meg ferdig klarte du fint å få meg til å smile.
vi hadde vår egen krangel etterpå, den var den verste. du vet du skremmte meg, det har du aldri gjort før, du sa det selv “ikke engang da vi kræsjet” men du klarte det nå. jeg ba deg svinge inn på neste mulige plass, og jeg gikk ut av bilen. ut på gravplassen ved kapellet. jeg satte meg ned ved min morfars grav, og gråt. mens jeg snakket stille med “bebbe” var deg som om han skulle stått rett ved siden av meg og holdt rundt meg. som om han enda levde. jeg spurte ham om råd, om jeg skulle hjem eller om jeg skulle bli med deg. han svarte meg, på en underlig måte. men svaret var at jeg skulle bli med deg. så ba jeg, ikke til gud, ikke til jesus, men til min kjære morfar. om at han måtte hjelpe meg og få ordnet ting opp.
det hjalp. tingene rettet seg opp. nesten alle. men vi er venner igjenn (og like hele begge to) og vi har snakket ut om krangelen vår. du er en av de beste K, men du er den eneste som er nær nok til at du kan gi meg en klemm når jeg trenger det mest, og du vet det så sinsykt godt. jeg er her for deg, og. bare husk det.
oh! har foresten fått meg jobb på maritim, selv om de sa at de ikke ville ha noen under 18, morfar ordner allt^^,