Home… sweet home…?

allt er tomt, samtidig er det helt fullt.
allt er nytt, samtidig har det alltid tilhørt meg.
allt er skremmende, samtidig er det spennende.
allt er over, samtidig som det er en ny start…

helt siden begynnelsen av ungdomskolen har jeg hatt den drømmen å komme inn på Musikk, Dans, Drama i Vågsbygd (kristiansand) seff er det den skolen med høyeste snittkarakteren i hele vest-agder, og ligger helt i andre ennen av fylket. det at jeg sitter her i dag, og tenker over at jeg faktisk at nådd mitt mål fra 8 klasse er bare helt utrolig.  men jeg har ikke klart det alene. folk har hjulpet meg hele veien.

noen av de som er hovedårsaken til at jeg er her i dag er:
Helene,  Rebecca, Ina, Ida, Tanja, Christine, Anders og faktisk Paul også.

Dere hjalp neg noe helt vanvitig mye på ungdomskolen, uten å få noe annet igjenn enn en bitchy wannabe venninnde. håper dete tilgir meg for det og at jeg en gang kan få gjenngjelde allt hva dere gjore for meg.
Den personen jeg likevell av disse kan takke aller mest er deg, Anders.  du er en helt fantastisk person og jeg håper av hele mitt hjerte allt det beste for deg, du fortjener det så sinsykt. om jeg skulle beskrive vår kjemi med ett ord ville jeg sagt sjele-tvillinger. fordi i er mer en bare sjele-venner. jeg kjenner deg som en bror, bedre enn en bror. du er en av dem jeg ikke har råd til å miste… jeg vet du kommer tilbake når du er klar… å jeg venter med åpne armer.

en annen person jeg ikke har nevnt enda er Daniel. den sprøfreakysøteikkesånerdy kjæresten min. jeg møtte deg for ett år siden. på sommerfesten. og det ble et bånd mellom oss ganske kjapt… det båndet ble bare sterkere å sterkere i 10 måneder før vi ble sammen. elsker deg vennen min, kan snakke med deg om allt:)

men den jeg nå vil nevne er grunnen til at jeg enda er tilstede. den som har hjulpet med mest gjennom det siste året og alltid stillt opp når jeg har trengt en venn eller en skulder å gråte på. Kristoffer, du visste det var deg jeg snakket om. jeg vet ikke hva jeg skal si… men fjortis-setningen “ingen meg uten deg<3” setningen passer faktisk ufattelig bra til dette.  jeg ser på deg som en slags tvillingbror i er forskjellige men likevell så ubeskrivelig like. mer vet jeg ikke hva jeg skal si…

nå sitter jeg her i leiligheten å bare stirrer mot den mørke tv skjermen. selv om den er av er det som om jeg kan se minner spille på den av de som betyr så mye for meg, savner dere alle. men her er jeg. i en ny by, alene i en leilighet, på en ny plass, på en ny skole. med bare masse gamle minner. av ting jeg aldri vil glemme, og en hel del av ting jeg ville gjort anderledes.

studentlivet er tøfft. man har ikke mamma i ryggen til en hver tid. allt man gjør har konsekvenser, også det man ikke gjør. kansje dette er det støre skrittet jeg må ta ut i de voksnes verden. men jeg kan aldri snu, tilbake til barndommen. jeg må klare dette, men jeg trenger støtte… fra alle dere som også tror dere er glemmt, bare ett fjærnt minne.

en time er ikke komplett uten det ene sekundet som følte det ikke var til nytte, og vendte om…