norsk-stilen min

Sabina

”de kommer mor!” Sabina satte seg vettskremt foran døren. ”kom vennen, gjem deg her” hun dro det store skapet til siden og en liten hule kom til syne innover i veggen. ”inn her, Sabina. Gjem deg her” hun satte seg inn i den lille hulen, ”hva med deg da mamma?” spurte hun da hun hadde satt seg inn og moren begynte å dra skapet tilbake foran lille Sabina, ”det er ikke plass til oss begge, og det er meg de er ute etter.” var det siste hun rakk og si før skapet var på plass før den lille hulen.

Et hyl hørtes fra den lille gårdsplassen litt utenfor Reims i Nord-Frankrike år 1432 e.kr. Deretter ble det stille. Minuttene gikk og etter en liten stund kunne en tynn liten barnegråt høres fra gårdshuset. Gårdskona Sabelina hadde fått en datter. Det var hennes førstefødte barn, men hun gråt likevel, hun gråt fordi hanes barn var en jente. Hennes ektemann bonden Walter hadde gitt klart ifra at hans førstefødte barn skulle være en gutt, en sønn som stolt kunne bære videre hans navn og en gang ta over gården. Han hadde også fortalt jordmoren at om det ble en pike så skulle barnet tas ut i skogen og forlates der for å dø.

Jordmoren, som kjente Sabelina, fortalte henne alt sammen og at hun hadde en god venninne som alltid hadde ønsket seg en datter, men som ikke selv kunne få noen. Denne konen var svært interessert i barnet hvis det var en jente, og Sabelina syntes det hørtes bedre ut å gi sitt barn til denne kvinnen enn å sette det ut til å dø i skogen. Så da barnet kom og de så at det var en pike ble hun lagt for første og siste gang i sin mors armer. Moren hvisket en velsignelse i hennes øre mens hun gråt. Jordmoren fikk barnet og Walter sendte henne med barnet ut i skogen, hvor han ikke visste at en annen kone allerede ventet på barnet hun skulle overta.

Den lille jenta fikk navnet Sabina etter sin mor og hun vokste opp til en vakker ung pike hos Eleanor, som hun trodde var hennes mor. De bodde midt i byen Paris hvor Eleanor var kokke hos kongens rådgiver. Sabine gikk selv på skole hvor hun ble undervist i kristendom og latin.
Sabine spurte engang sin mor ”mamma, hvor er pappa egentlig?” moren svarte ”han døde da han dro som pilgrim til Palestina.” Sabina trodde på denne forklaringen og spurte aldri igjen.

Men en dag ble herren de tjente hos syk og legen sa at han var syk i hjertet å ville dø. Dette hørte Sabina og fortalte det til sin mor. ”gå ut i skogen og finn de peneste purpurea-blomstene du finner og ta dem med hjem til meg.” sa moren. Sabina gjorde så, og da hun kom tilbake kokte moen opp blomstene og lagde en hjertemedisin av dem. Dette helte hun i den maten som skulle serveres til kongens rådgiver. Slik gjorde hun i en uke til doktoren kom igjen. Doktoren ble forferdet da han så at pasienten hans var blitt frisk og fortalte dette til presten. Presten hadde sett vesle Sabina gå ut i skogen for å plukke de giftige lilla blomstene og sa at det var hekseri Sabinas mor, kokka, drev på med. Slike rykter sprer seg raskt med vinden og Sabinas mor fikk høre om dette. Hun visste at kvinner som ble dømt som hekser ble brent levende på bålet eller kastet i elven mens de var festet til tunge steiner.

Nå fortalte hun dette til Sabina, og sa at Sabina ikke måtte gå på skolen. Sabina ble redd men moren beroliget henne, ”ikke vær redd vennen jeg har nå skaffet oss begge transport over til England, der vil de aldri lete etter oss. Vi reiser i morgen”.
Sabina ble lettet over dette. Og dagen gikk videre nesten som den pleide, moren laget mat til sin herre mens Sabina holdt vakt ved vinduet. da så hun dem, en gruppe med sortkledde menn med flosshater og presten i spissen.

”de kommer mor!” Sabina satte seg vettskremt foran døren. Moren kviknet til ”kom vennen, gjem deg her” hun drog det store skapet til siden og en liten hule kom til syne innover i veggen. ”inn her, Sabina. Gjem deg her” hun satte seg inn i den lille hulen, ”hva med deg da mamma?” spurte hun da hun hadde satt seg inn og moren begynte å dra skapet tilbake foran lille Sabina, ”det er ikke plass til oss begge, og det er meg de er ute etter.” var det siste hun rakk og si før skapet var på plass før den lille hulen.

Da kom presten inn døren, etterfulgt av de andre mennene. Presten sa med klar, dyp, høy røst ”Du, Eleanor, skal som følger av utførelse av hekseri og magi følge med oss nå. Du er herved dømt til døden og skal brennes for kjetteri i aften på torget.” mennene grep om Eleanor og ble ført med ut. Sabina satt og gråt lenge alene bak det store skapet, hun hadde hørt alt sammen og var redd for å gå ut. Hun kikket ned ved siden av seg og så ett stykke papir, hun tok det opp å leste på det ”møt meg ved Notre Dame ved daggry for transport til England” Sabina visste at om hun ble i frankrike ville hun også bli drept for medvirkning til hekseri.

Sabina gjemte seg bak skapet hele natten før hun tok med seg litt mat og noen klær og løp mot notre dame. Hun lurte på hvordan hun skulle finne personen hun lette etter, men det viste seg å ikke være så vanskelig. Han var den eneste der. Han kjente henne igjen og de kjørte med en gang. Han fortalte at han var en handelsreisende og måtte til England med varer. Sabina sovnet på bilturen og våknet opp da de stod på havnen, en slik stor båt hadde hun aldri sett før. Hun gikk om bord på båten sammen med handelsmannen. Båten startet å kjøre mot England og Sabina smilte da hun så Frankrike forsvinne i horisonten.

Hun så ikke kjøpmannen mer, han så ikke henne heller. hun var en vakker ung pike, en vakker ung pike som aldri fikk satt sine ben på Engelsk jord. Hvis man gikk inn helt innerst i fyrrommet kunne men finne en ung vakker pike ligge naken med øynene åpne i en pytt med blod. Hun fikk aldri forlate båten helt slik som de andre passasjerene. Slik som de svartkledde mennene med hatt som gikk av båten i London år 1448 e.kr.