en gang så jeg slik ut…
en gang var lek det eneste som var alvorlig i verden,
blomster var det vakreste som fantes,
kjærlighet var det ekleste som fantes,
og alle jenter ønsket seg en rosa ponny.
jeg savner den tiden…
så gåt tida fort som bare det og plutselig er vi 18.
myndige, i inngangen til de voksnes verden,
vi flytter fra hjembyen for å studere,
vi havner i seriøse forhold innen kjærlighet
vi begynner å tenke på å stifte egen familie
og noen av oss blir forlovet.
i faget drama samfunn har vi begynnt å studere barne-psykologi
når jeg leser det som står skrevet kjenner jeg meg igjen, i den voksne delen.
da er det skummelt å tenke på når man stoppet å være barn.
eks:
en voksen og et barn får samme oppgave. lær så mye du kan om en hest.
den voksne personen vil observere hestens atferd og kansje lese litt om den i fagbøker og på internett.
hva ville et barn gjort?
ja, et barn ville vert hesten. levd seg inn i en hesterolle,
gått som en hest, snakket som en hest, spist som en hest…
hvem ville lært raskest?
– barnet såklart:D
slik holder vi på på dramalinjen, vi ER!
vi er barn, barn gjennom voksnes øyne.
vi studerer barnas psykologi og atferd slik at vi kan være som dem,
lære som dem…
da tenker jeg,
er det virkelig nødvendig å lære, pugge og studere et barn?
hvordan kan man huske hvordan man glemmer?
glemmer allt som er ondt i verden og igjen ser med de kjære barneøyner.
vi var slik engang
vi lærte på denne måten
“immitere, bli, fullføre”
nå må jeg studere vanskeligstillt psykologi sor å lære det igjen…
det var da ikke så vanskelig da vi var unge :/
jeg går drama
jeg er et voksent barn
jeg er blitt en optimist
jeg er stolt av den jeg er
jeg er stolt av å være barnslig
å være meg selv!
“man er ikke voksen før man inser at man er ung”
det er en setning jeg aldri vil kunne bevise
(… eller forstå…)
