Jeg har en teori om at dagens barn blir skjermet for alt som er vondt og urett i verden.
Barn skal kun se på egne barneprogram hvor de skal lære å telle av animasjonsfiguerer som løper rundt i lykkerus hele dagen.
Hvorfor mener jeg dette er feil?
De lærer ikke empati og medfølelse. De ser på TV verden er fin og flott og ingen problemer. Hakuna matata!
Hva skjer da når moren til en klassekammerat dør? Ignorering. For ingen har vist/fortalt dem hvordan det er.
De har aldri sett noen vokse opp med slike traumer. Aldri blitt fortalt at man må komme seg videre i livet.
Hvorfor? – Fordi slik urettferdighet finnes ikke.
Jeg vokste opp med barneTV hvor Muldvarpen fødte barn. Hvor selveste sjefen over alle sjefer var ungkar og bodde i en kjeller, og hvor jeg lærte utdrag fra FNs barnekonvensjon fra “kjæledyret” til en gammel fattig skomaker.
Men ikke bare dette. Jeg/vi ble fôra opp på Disney klassikere.
– Dumbo lærte meg å elske selv de “gale”, og virkningen av alkohol. Og at selv om man har store ører er man fortsatt godhjertet.
– Bambi lærte meg at jakta kanskje ikke er så gøy for dyrene, og at det er muligheter for å reise seg etter morens fall.
– Askepott lærte oss å tro på våre drømmer og behandle dyr pent.
– Tornerose har lært oss at å ha tre mødre og ingen fedre går fint!
– 101 Dalmatinere lærte meg at foreldre alltig gjør ALT for barna sine, og at det finnes onde mennesker som kidnapper barn. Samt går med pels.
– Jungelboken lærte oss at jungelen/skogen er farlig, og med mindre du ble fostret opp på ulvemelk skal en ikke inn dit alene.
– Robin Hood lærte oss å ikke være grådige, en skal gi til de fattige.
– To gode venner lærte oss at man kan fint være bestevenner på tross av raser.
– Oliver og gjengen lærte meg at det finnes mennesker (og dyr) som hver dag må tigge etter mat og penger, som ikke har hjem, og som likevell holder sammen som den beste familie. Vennskap og kjærlighet kan ikke kjøpes for penger.
– Den lille havfruen lærte oss å ikke lyve til sine foreldre. Hun lærte oss også at man kan uttrykke kjærlighet uten ord.
– Skjønheten og udyret lærte oss å elske “innsiden” i en annen, da ikke dømme noen på utseendet.
– Aladin lærte oss at magiske lamper er kjekke å ha.
– Løves konge lærte oss at selv om man misker sin far, er overbevist om at det er sin skyld, og rømmer fra det hele, kan man fortsatt finne “Hakuna matata!”. Men denne filmen lærer oss også at rømmer du fra dun fortid vil den finne deg før eller siden.
Noe annt denne filmen lærer oss er at to menn FINT kan oppdra et barn.
– Pocahontas lærte oss å følge vår egen sti. alle er forskjellige og vennskap kan bli lagt uahengig av nationalitet.
– Hercules lærte oss at en sann hero er ikke bare atletisk og sterk men må være i stand til å ta avgjørelser i kjærlighetens navn.
– Mulan har lært oss at kjønnsdiskriminering er tull. En hver kjenner sine grenser uavhengig av kjønn.
– Tarzan har lært oss at adopsjon er flott. Samtidig lærte denne filmen oss at pelsjakt forekommer, men bare av onde mennesker.
– Atlantis lærte oss å jobbe mot våre mål. Og at alternativ energi finnes.
– Min bror bjørnen lærer oss en hel masse. først og fremst at man tar ansvar for sine handlinger. Man ser et drap på et dyr fra menneskenes og dyrenes perspektiv, noe som har lært vertfall meg å tenke på de konsevensene mine handlinger vil ha for ikke bare dyr, men også mennesker, De som ikke kan snakke for seg selv. Denne filmen lærte meg også at søsken kan være no dritt til tider, men til syven og sist elsker vi dem mer enn noe annet.
Det alle Disneyfilmene lærer oss er at “Alt kan skje om du har troen i ditt hjerte og litt magi”, om jeg må si det selv var kanskje min viktigste læresetning den jeg som 4åring stod forran mamma og uttrykte i en diskusjon om penger og utdannelse: “Men mamma, det viktigste av alt, det er kjærligheten.”
De nyere filmene går ikke så mye under min “barndom” selv om jeg fortsatt regner meg som et barn. Disney er en STOR del av meg og jeg stiller stolt ut mine (til nå) 49 av 50 klassikere.
Men jeg må inrømme at selv disney har merket presset av dagens psykisk sensitive barn.
Bambi: Moren blir brutalt skutt. Tillatt for alle
Snehvit: Hvor stemoren setter jegere til å drepe henne, hun tvinges til å bo med 7 fremmede menn i skogen og stemoren forgifter henne. Tillatt for alle
Dumbo: Blir mobbet, moren forsvarer ham og blir stemplet som gal. Moren blir satt på isolat og Dumbo blir ignorert av alle de andre elefantene. Tillatt for alle
Villdyr: En løveunge stikker av fra en dyrepark og dyrene må finne denne. ingen dør. Havner i “villmarken” og dyrene finnet “dyret i seg”. (inneholder tendenser til kulter og slikt). Aldersgrense 7 år
Q-gjengen: 3 kuer redder sin gård som skal på tvangsauksjon. for å gjøre dette må de fange en gjødlende tyretyv. Ingen dør. Aldersgrense 7 år
Bolt: Psykisk forstyrret hund er overbevist om at eieren hans er kidnappet. Er btw. overbevist om at han har superkrefter. Han sender seg selv til New York og får hjelp av en katt til å finne veien tilbake til Hollywood. Ingen dør. Aldersgrense 7 år
Jeg mener da selvfølgelig ikke at barn bare skal fores på mord og elendigheter, men jeg må helt ærlig inrømme at dagens “skjerming” av barn har strukket seg til de grader for langt. Man forsvarer dette med “ja, men de er jo bare barn” … Det er denne generasjonen som skal hjelpe deg når du er syk og gammel. Jeg vil at mine pleiere skal ha empati for mag som har det vondt. Ikke vandre rundt som noen masseproduserte roboter.