selvtillitt…

det er noe jeg ikke har hat siden i sommer.
selvtillitten min stakk av sammen med smilet, men jeg begynner nå så smått å få dem tilbake.
livet smiler atter en gang til meg.
solen titter frem bak den regnfylte skyen inni meg.

læreren min sa noe utroli bra til meg i går. vi snakket om hvordan jeg hadde det hjemme og hvordan forholdet mitt er med faren min. jeg sa da at jeg føler han ser på sin samboers barn som mer perfekte og fullkomne enn sine egne barn. om jeg kom hjem meg 5 i heimkunskap og sa det til pappa ville han svare
“ja, men ——– fikk 5+”
dette sa jeg også til min lærer og han så visst at det gikk en del inn på meg. så sa han:

” det er som de rasehundene du ser på utstilling. men så kommer det en liten hundevalp, som hansje ikke er rase, men den kan løpe fritt rundt å leke i søla. denne hundevalpen er jo mye mer sjarmerende og søt enn rasehundene. synes du ikke? vil ikke du heller være hundevalpen?”

jeg er en liten søt sjarmerende hundevalp, jeg trenger ikke være pen og perfekt alltid, jeg er like søt om jeg løper rundt og hopper i søla. jeg blåser i hva andre tror og tenker. jeg er meg selv 24/7. noen vil alltid synes jeg er søt og sjarmerende uansett;)

-*takk til Per Steinar, som er en kjempebra lærer.*-