hvorfor lot du meg gå på en sti alene i mørket?

før trodde jeg ikke på kjærlighet ved første blikk… så møtte jeg deg. ulike av slekt og oppførsel, men med hverandre i hjertet. Du sa du ville elske meg til evig tid, hva fikk deg til å endre mening? vi var kjærester i  9 måneder, 9 måneder meg bare motgang. jeg fikk deg til å lyve om alderen din til foreldrene mine, du sa du var 19.bare for å gjøre alt lettere for meg.

du ringte meg en januardag og sa at da du faktisk var 18 hadde du tatt kjæresten din i å være utro med din beste venn. du var dum og skrev under på et brev fra ditt lands militær, du var nå pliktig til å stille opp om du var ønsket til noe.
nå ringte du meg og sa: “susanne, ikke hat meg nå, men på grunn av denne dummheten min må jeg nå på en treningsleir for siden å kansje bli sendt videre til Afganistan” jeg satt med like mye tårer i øynene som jeg har nå og du sa: “lille venn, jeg kan høre du er trist, men jeg vil gjøre alt jeg kan for at jeg ikke må reise.” “jeg vet det, vennen” svarte jeg.

du reiste på denne leiren med ett bilde av meg som du gjemte undet puten din og kysset hver kveld, men det hjalp ikke.

jeg husker en dag i mai, fredag 9 mai, tror jeg, så var jeg med noen venner på kino (sweeney todd) jeg hadde ikke snakket med det på 2-3 uker og var veldi såret over at du ikke svarte noen av de gangene jeg ringte eller nåe jeg sendte meldinger. denne kvelden ringte du meg altså, jeg var irritert på deg. Jeg hadde kvelden før sendt deg en melding om at hvis du ikke kontaktet meg innen 48 timer kunne du bare glemme å kontakte meg i det hele tatt. men denne kvelden ringte du altså, du var trist, jeg spurte hva det var “jeg må til afganiatan” svarte du “jeg ville ikke si det til deg, jeg visste du ville bli lei deg.”jeg svarte ikke på en stund, jeg gråt, jeg stod utenfor kinoen og gråt. “gråter du?” spurte du meg kjærlig “ja” svarte jeg erlig “hvor lenge må du være der nede?” “tre måneder” svarte du med ett sukk. da brast jeg helt, vi hadde jo så mange planer for sommeren du og jeg. du skulle komme 17 mai, og vi skulle være på hytta om sommeren du skulle til og med være med til Tyrkia med familien min. Mamma likte deg, du var rett og slett svigermors drømm i hennes øyne.

da du reiste til afganistan hørte jeg ikke fra deg på 2 uker, jeg visste hvorfor. du sendte meg så en mail, du fikk lov å bruke en data med internett i en time på fredagene og snakke i telefon i en time i uka. telefonsamtalene brukte du (selvfølgelig) på dine foreldre, noe jeg helt og fullt forstår. så fikk jeg en dag en mail der det sto: “Hei vennen, på grunn av min ryggskade blir jeg nå sendt hjem, jeg må inn på sykehuset for å se om jeg kan opperere.” jeg var glad og bekymret på en gang. dagen etter ringte du meg, tilm tross for at det er sinsykt dyrt å ringe til meg, som var i Tyrkia. Du sa det var for å høre min vakre stemme. Du hadde vert så glad da du kjørte gjennom hjembyen din og så hjemmlandet ditt sine flagg og byens fotball-lags blå, hvite, og sorte farger. du hadde enda ikke vert hos legen men skulle det noen dager etter og du fikk vite at du skulle trene ryggen din opp til opperasjonen og at det da var 30% sjanse for at du ble lam etterpå…. jeg var redd, jeg ba for deg hver natt. du fikk en uke fri før operasjonen og du bestemte deg da for å besøke meg, jeg ble overlykkelig for å se deg igjenn. så etter dager som bare føltes som minutter måtte du reise hjem, en dag tidligere enn vi hadde planlagt, jeg visste om det. sesongstart for favoritt fotball-laget ditt. jeg bare smilte da du prøvde å fortelle det uten å såre meg:) du fikk det til, jeg visste hvor mye dette laget betydde for deg. så reiste du. dette var i august, uken før skolestart. rundt 20 august startet vi skoleåret, datoen for din opperasjon nærmet seg med stormskritt og ett par uker etter var din opperasjon. jeg ringte deg da jeg var på skolen, du sa du måtte ligge helt stille i sengen din på sykehuset og ikke bevege deg på ei uke. jeg sa jeg elsket deg, du sa du elsket meg igjenn.

jeg hørte aldri mer fra deg. du blokket meg totalt ut. svarte vertken på telefon eller meldinger. det hender jeg fortsat gråter når jeg tenker på deg, men det er nå lite jeg kan gjøre med det. hvis du noengang leser dette har jeg bare ett spørsål jeg ville stillt deg: Hvorfor?
hvorfor brøt du kontakten?
hvorfor forlot du meg?
Hvorfor knuste du selvtilitten min?
Hvorfor lot du meg gå alene på en sti i mørket…..?