åpent sår + parfyme = mine følelser

det er rart hvordan man kan stå midt i en folkemengde av kjente, og likevell føle seg utenfor. hvordan den viktigste sminken du tar på deg om morgenen, er dit falske smil. og hvordan dette smilet forsvinner av ansiktet dit når du er alene og tårene stille baner seg vei nedover kinnene dine. synes du ikke? jeg synes det rare med dette smilet er at brukerne tar det på seg for å unngå det spørsmålet de kansje aller mest ønsker å høre: “hvordan har du det, egentlig?” samtidig er dette smilet staheten selv så det er også det siste spørsmålet du vil høre. tenk på hvordan man kan gjøre enkle ting som sårer en annen så dypt at den andre tenker på det i dagesvis etterpå, med gråten i halsen hver gang. du kan bare ikke se det fordi personen er så godt sminket.

det er kun 4 personer som kjenner meg godt nokk til å virkelig se meg gjennom min egen sminke. men hva kan jeg si:
nr. 1 mistet jeg på leir etter 7 års bestevennskap.
nr. 2 fortalte jeg om i går….
nr. 3 mister jeg mer og mer for hver dag, det føles som om denne personen unngår meg…
og nr. 4 er den eneste jenten, hun flyttet bort i sommer… hun vet hvem jeg mener.

hun er den som fikk meg gjennom Ungdomskolen helskinnet, som alltid stillte opp for meg når jeg trengte det. vi drev med mye sprøtt sammen, og i ørene mine har jeg så å si noen flotte minner fra en av våre sprøeste ideèr:) jeg savner deg virkelig jenta mi, selv om jeg ikke alltid behandlet deg like godt som du fortjente. du er ei vanvitig betydningsfull venninne for meg. jeg vet jeg ikke nå kan endre hvordan jeg var, men jeg kan og har endret meg til den jeg er nå. jeg gleder meg kjempemye til du kommer hjem, jeg trenger virkelig en god venn for tiden.