Det er aldri alderen det står på.
Det slår deg når virkeligheten slenger deg i bakken for din fortids feiltrinn.
Han var der alltid, fulgte meg på livets vei. Vi skulle flytte sammen, jeg måtte bare bli 18 først.
Han var den som insisterte på alt. Han holdt alle hemmlighetene. Han visste alt om meg. Det som var å vite de 15 årene jeg hadde vandret jordens overflate. Han knuste hjertet mitt, 4 hele år siden, og det svir enda.
Den nye kjærligheten hans skjøv meg langt bort fra ham.
Vi møttes på kurs, “spygrønn” var fargen. Vi ble bestevenner, kjærester, og bestevenner atter en gang. hvilket år var dette? Jeg husker ikke lenger. lenge holdt vi sammen som de beste venner. En fra syd, og en fra vest. Vi delte alle hemmligheter.Gikk sammen i motgang og vansker. Så kom stormen. En vind som blåste deg helt bort fra meg i 2010.
vinden var din nye kjæreste, det ble forbudt å snakke med meg.
Vennskapet ble aldri det samme.
Du fant meg på mitt værste. med depresive tanker, motgang hjemme og opprispede armer, var du den som brydde deg. Du var vennen jeg trengte, For å finne meg selv. Aldri visste noen så mye om meg som du. Aldri var noen en bedre venn. aldri kjempet jeg hardere for å beholde en venn. to gode hadde jeg allerede mistet. gud vet hvor jeg prøvde, men hvem er jeg i den store verden.
Du fikk deg kjæreste… Du snudde og gikk.
Jeg er en person det er lett å bli kjent med. lett å smile med, og lett å snakke med.
Det ikke mange ser er min fortid, mine arr, og mine svakheter. Min historie, rett og slett.
Til nå har jeg fortalt hele min historie til tre personer. Tre personer som virkelig satte sine vennlige spor i livet mitt.
Det er rart å tenke på hvordan det er disse menneskene som sårer deg på akkurat den måten de vet sårer deg mest.
Jeg er knust, atter en gang. for tredje gang på 4 år.
Du gav meg en klem da du gikk. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake. Hvorfor lot jeg deg gå?!
Jeg skulle opp trappen etter at du lukket døren. For første gang i livet mitt falt jeg ubevisst til gulvet, og gråt.
Smerten er uutholdelig. Kanskje mest fordi jeg la alt mitt i dine hender, og du slapp.
Alle gode ting er tre.
Er jeg virkelig så uutholdelig at ingen kan takle sannheten om meg?
Fortjener jeg virkelig å få brystet knust hver gang noen kjenner meg godt nok til å vite hvordan?
Jeg kjøpte deg til bursdagen noe jeg visste du likte, samleobjekter du ikke hadde. la ekstra mye i den gaven.
Jeg ble overasket å gla da du sa du hadde en til meg også.
Jeg gledet meg i en uke til å se hva du hadde funnet på.
Gledet meg til å bli overasket.
Jeg ble overasket.
Vårt vennskap i grunne er muligens den vondeste og mest minneverdige gaven jeg noengang har fått.
Jeg vil avslutte dette innlegget med kveldens bønn:
“Kjære far, du ser den sti jeg går på, og våker for hvert skritt jeg tar. I lysingen står du med åpne armer, du ønsker meg velkommen hjem. Himmelske bror,vern meg fra meg selv, fra min fortid, og måtte gud, vårherre selv se at jeg ber så inderlig om at det holder med disse tre forliste vennskapene. Vern meg fra fremtidens liknende hendelser og gid måtte jeg få atter tillitten tilbake ovenfor andre mennesker. Himmelske far. Vern om mine søsken i deg som jeg ber så inderlig for meg selv. Fader vår, Amen.”
Det er så trist å lese dette innlegget :'(
Jeg ønsker så sterkt at du skal få det du fortjener!
Jeg håper disse erfaringer i det minste beriker deg ved at du ser hvor viktig et godt vennskap er, at du mer enn noen gang kan nyte og sette pris på de menneskene du med årene erfarer at er virkelig gode venner – uten at de svikter. Og jeg håper du ikke danner en hard ugjennomtrengelig maske for selv dine nærmeste venner, for da blir livet ditt fattigere og fattigere med tiden. Jeg vet du klarer helt fint å unngå ei slik felle, for jeg vet du er sterk – veldig sterk!
Noe positivt kommer det ut av dette uansett – for bruddene med disse menneskene gir deg jo, som du har erfart, mer tid med dine ekte venner. 😉
– og de gode minnene ligger jo fremdeles lagret som gode minner.
Glad i deg<3