Det er så mye jeg vil,
så mye jeg må,
så mye jeg kan,
men som jeg ikke makter.

det er så mange tanker som virrer rundt i mitt lille hode,
så mye å gjøre!
så høye forventninger, i et så vidt spekter.

nye ting har skjedd,
verden går ikke lenger rundt.
Den står stille, stille i en tid jeg ikke finner.

I WANNA SAVE A LIFE!
let me be your hero…..!

jeg er ei jente som aldri sier nei…
jeg stiller alltid opp og leiligheten min er alltid åpen for dem som vil inn.
venner er familien man velger selv og ingenting skal komme over familien.

det er deilig å endelig være hjemme hos mamma, men jeg klarer enda ikke å slappe av.
så mye å huske, så mye jobb.
-.-‘
skole-.-‘
-.-‘

la meg forsvinne
welcome to mystery :/

vurderer å reise til kristiansand alene, bare for å slappe av…
som om det hadde blitt noe av.
vell, jeg smiler enda 😀
har også fått høre at pappa skryter av meg, MIN PAPPA!
det varmer hjertet noe helt utrolig.
JEG HAR GJORT MIN PAPPA STOLT!
jeg kunne ropt det utover hele jorden.

jeg vet det finnes engler.
engler i menneskeform.
Marte er en av dem.

Denne jenta er den beste jenta der finnes.
snill og søt og stiller alltid opp.
LOVE U! :*
hun letter utrolig mye av mine skuldre bare ved å stille opp for meg.
engelen min <3
du er bare helt fantastisk <3

Livet er fullt av forventninger.
gleder, sorger, kjærlighet og vennskap.
forskjellig hver dag.
forskjellig fra sinn til sinn.

Livet er tomt.
man er så full av arbeid, skole, jobb, venner, forventninger, hat, kjærlighet og glede.
man glemmer seg selv.
man vandrer rundt i et uendelig tåkevær.
man finner aldri frem.

Finner aldri seg selv.

Skole er en fin ting.
med oppgaver som sørger for at vi alltid har noe å gjøre.
man strekker seg som best.
man sover ikke, spiser ikke.
man blir en maskin, noe som bare er.
følger regler rett.

Teater er blitt en studiegren.
hva skjedde med amatører?
det er ikke lenger en lek.
det er seriøst og voksent.
en rolle blir et studie.
en mening med seg selv i en annens mening.
teater lærte meg å kjenne, den jeg ikke kan finne.

Mine venner, hvor er dere?
hva hendte i går?
hvordan har du det?
ny type sier du?
men nei,
den eneste som forteller meg slik er Facebook.

Ta meg bort!
bort fra alt strevet.
bort fra skolens mas!
bort fra teateret!
ta meg med ut.
hjelp meg å finne meg selv.

jeg mister mine venner
de drukner i leksenes mas
jeg ser det ikke selv
men jeg merker et savn
jeg savner venners latter
og shopping hele dag

hjelp meg.
jeg er så liten.
når verden er så stor.
jeg trenger dere venner.
dere ER min jord.
dere er de beste
jeg savner dere dypt
og jeg vet nå at venner
er viktig, selv for meg.

en gang så jeg slik ut…
en gang var lek det eneste som var alvorlig i verden,
blomster var det vakreste som fantes,
kjærlighet var det ekleste som fantes,
og alle jenter ønsket seg en rosa ponny.

jeg savner den tiden…

så gåt tida fort som bare det og plutselig er vi 18.
myndige, i inngangen til de voksnes verden,
vi flytter fra hjembyen for å studere,
vi havner i seriøse forhold innen kjærlighet
vi begynner å tenke på å stifte egen familie
og noen av oss blir forlovet.

i faget drama samfunn har vi begynnt å studere barne-psykologi
når jeg leser det som står skrevet kjenner jeg meg igjen, i den voksne delen.
da er det skummelt å tenke på når man stoppet å være barn.

eks:
en voksen og et barn får samme oppgave. lær så mye du kan om en hest.

den voksne personen vil observere hestens atferd og kansje lese litt om den i fagbøker og på internett.
hva ville et barn gjort?
ja, et barn ville vert hesten. levd seg inn i en hesterolle,
gått som en hest, snakket som en hest, spist som en hest…

hvem ville lært raskest?
– barnet såklart:D

slik holder vi på på dramalinjen, vi ER!
vi er barn, barn gjennom voksnes øyne.
vi studerer barnas psykologi og atferd slik at vi kan være som dem,
lære som dem…

da tenker jeg,
er det virkelig nødvendig å lære, pugge og studere et barn?
hvordan kan man huske hvordan man glemmer?
glemmer allt som er ondt i verden og igjen ser med de kjære barneøyner.

vi var slik engang
vi lærte på denne måten
“immitere, bli, fullføre”
nå må jeg studere vanskeligstillt psykologi sor å lære det igjen…

det var da ikke så vanskelig da vi var unge :/

jeg går drama
jeg er et voksent barn
jeg er blitt en optimist
jeg er stolt av den jeg er
jeg er stolt av å være barnslig
å være meg selv!

“man er ikke voksen før man inser at man er ung”
det er en setning jeg aldri vil kunne bevise
(… eller forstå…)

tiden i det siste har vert krevende, tøff og slitsom.
jeg merker det nå.
det er som om kroppen gjør opprør og jeg ikke kan bevege meg.
hvert eneste skritt føles som en mil og bare det å komme seg opp av senga i dag var vanskligere enn noen gang.

jeg vet ikke hvorfor alt har kommet over meg nå…
men det begynnte med Tora (hvil i fred) døde.

denne uken klarte ingen av oss å verken jobbe eller gå på skolen.
uka etter fikk vi derimot en hau med prøver, innleveringer, lekser og håpløst meningsløse oppgaver.

det hjalp heller ikke mindre da nederlenderne kom.
jeg har 2 stykker, Jetta & Tabitha boende hos meg… mine kjære barn 😉

de er kjempekoselige og utrolig snille, litt sære kan de jo være til tider, men de er jo fortsatt nederlendere da.

det føles ut som om de er mine barn, jeg står opp og vekker dem, lager mat til dem, vasker opp, blir med dem rundt over allt +++
barn-.-‘

men nå er jeg bare sliten…:(
jeg er kvalm og hodet mitt eksploderer!
så jeg har skaffa barnevakt og gleder meg til å vralte meg hjem til senga<3

det skal bli godt å slappe av….(drømmende utrykk)^^

hun smilte da vi møttes første gang.
øynene lyste av håp om en bedre tid, nye venner og det å kunne være tilstede
øynene hennes lyste av håp.

hun var alltid gla, smilte alltid

vi fikk vite at hun hadde hat kreft, men var endelig frisk.
siden 5. klasse, men hun ble aldri frisk.

hun kom i klassen og  jeg ble kjennt med henne snart. hun var sterk, målrettet og gav aldri opp.
før fredag …

hun var med på forestillingen, hun var apoteker, noe hun spillte ekstremt bra.
hun var med til holland, vi ble bedre kjennt og gode venner.

hun sa det aldri til oss, før hun var på sykehuset for siste gang, først da fikk vi vite om tilbakeslaget.
kreften hadde kommet ut i blodet. det var ikke lengre noe håp.

hum var hjemme hos foreldrene sine den siste tiden, vi trodde hun var bedre…
så kom sjokk nyheten.
hun er død.

hun ble bare 18 år. 

kjæreste venn, vi sees hos gud, for du hører hjemme med dem som er som deg, engler tvert igjennom.
i deg fantes ikke noe ondt. du er høyt savnet i klassen, det vet vertfall jeg.

gud tar bare de beste,

R.I.P
Tora Hove Ullestad.