Når livet er på det laveste og alt går deg imot, da er det logisk at selv bare en liten glede vil få deg til å føle deg mye bedre.
Er det da slik at om du er på livets høyeste og alt går deg vell imot, så er det de små motgangene som knekker deg?
Her er jeg, på ett av verdens mest fantastiske steder, med noen av guds beste engler og jeg er omringet av en fantastisk idyll, jeg hører latter og sang, fugler og sirisser, og selvfølgelig; den deilige vinden i det soltørkede gresset.
Men hvor er jenta selv?
For hun er syk, meget syk. Og varmen er bare blitt en fiende, latteren utenfor skjærer som hyl i ørene mens dataen nekter å spille av en film hun fikk låne fra en engel, samme engelen som proppet henne full av hvitløk -.-‘
så nå ligger hun i den alt for varme sengen og tenker over hvor utrolig hjemlengsel hun har, hjem til de som kommer å tvinger i henne mat, is og sjokolade. Til dem som ikke bryr seg om hun er syk eller (takk kjære…) lukter hvitløk…
jeg savner noen som kan stryke på meg og synes synd på meg, ikke bare litt.
Jeg savner mamma nå <3
Eva er det nærmeste jeg kommer. Jeg er gla i Eva 🙂