Fortsatt gråter jeg.
Du er mitt svakeste punkt.
– Og alene står jeg med tårene.
Aldri har jeg tenkt mer over hvert eneste sekund jeg fikk oppleve noen.
Jeg har mistet mange, men ingen som deg.
Du er enestående. Var enestående.
Du lærte meg ting livet ellers aldri kunne lære meg.
Du var livet. Og du klamret deg til det med gleden som medfølger.
Kanskje er det fordi du nettopp hadde bursdag at jeg savner deg slik.
Eller fordi Kaizers holder en konsert jeg skulle vært på.
Kaizers Orchestra.
Bandet vi begge hadde en kjærlighet for. Vi snakket mye om dette bandet.
Vi ble enige om at vi SKULLE på konsert sammen.
Ingen av oss hadde jo sett dem live før.
– Og aldri skulle vi få se dem live sammen.
Jeg glemmer aldri tiden vi hadde sammen, latteren din, øynene dine.
Hvorfor sa du ikke hvor alvorlig det var?
Plutselig var du bare borte.
Jeg fikk sjokk. verden frøs til is.
Men det gikk ikke opp for meg.
Begravelsen var vakker, men det værste jeg har opplevd i mitt liv.
Jeg har dårlig samvittighet. veldig.
Foreldrene dine var jo så sterke. Jeg ser hvor du tok det fra.
Å begrave sitt barn må være det værste i verden. likevell gråt de bare én eneste gang.
Da vi la ned klassens avskjedsgave på kisten din.
Russeluen du aldri fikk bruke.
De hadde tatt seg sammen hele dagen. latt andre gråte og trøstet andre.
Holdt seg i tøylene da deres datter ble lagt i jorden.
Hvor dypt klarte vi egentlig å såre dem?
Minne dem om hvor ung deres datter egentlig var?
Jeg klarer ikke tenke meg hvordan det føles.
Men jeg vet en ting. Jeg savner deg.
Vanvittig mye.
Hvil i fred, Tora.
Jeg håper vi møtes en gang.